four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  torsdag 22. oktober 2015

Troumatisk

Forleden var jeg på fest og snakket tilfeldigvis med en fra Stavangerregionen. Det var en rolig og hyggelig fyr, men da temaet kom inn på Tou Bryggeri, la han for dagen et uforminsket hat mot Ringnes og Carlsberg. Det nærmest lynte i øynene og han understreket at han aldri – ALDRI! – drakk Ringnes-øl. Det er fascinerende hvordan denne nedleggelsen fremdeles engasjerer.

Han drakk selvfølgelig Lervig, nærmere bestemt Lucky Jack, samt et utvalg andre øl. Jeg forsøkte å påpeke at Brooklyn-ølet hans var importert av Ringnes. Det var ikke direkte for å pirke i sårene, men mer for å observere reaksjonen for derigjennom å forstå hatet. Jeg tror det gikk ham hus forbi, for han ville bare snakke om hvordan Ringnes og Carlsberg og nedlegging og Tou som historisk og kulturell spydspiss for Stavangerregionen.

Mange tradisjonsrike bedrifter og produkter har blitt lagt ned uten et lignende engasjement. Hva er det som særtegner Tou-nedleggelsen? Temaet er berørt i en mastergradsavhandling fra 2011 ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger, Hans Olav Barka: "Ikke kødd med ølet vårt!" - følelser og rasjonalitet under nedleggelsen av Tou bryggeri i 2003. (Her er direktelink til nedlastning.)

Mastergraden hans ser på retorikken i dagspressen rundt nedleggelsen, ifra muligheten først rapporteres februar 2003, frem til nedleggelsen er gjennomført i august samme år.

Mastergradsoppgaven har en lengre oppsummering av historien til Tou Bryggeri, noe som i seg selv er et interessant del-dokument. Han gjengir mange sitater og oppsummerer fra artikler, intervjuer og leserinnlegg i avisene, noe som på en fin måte tegner miljøet og tidsånden rundt nedleggelsen. Den retoriske analysen er jeg ikke kvalifiert til å vurdere, men selv bortsett fra den er oppgaven vel verd å lese.

Hvorfor var det så store følelser rundt Tou? Barka trekker blant annet frem kartell-inndelingen av ølsalg ifra 1935 og skriver (side 17): Det var fortsatt mulig å få tak i ølsorter fra andre bryggerier, men dette kunne bare gjøres gjennom spesialbestillinger. Ølkartellet i Norge forble gjeldende helt frem til 1987, og var sterkt medvirkende til at lokale bryggeriet (sic) opparbeidet en kulturell tilknytning til sine respektive regioner. Med andre ord: det lokale bryggeriet som vi så ofte oppfatter som selve symbolet på lokalt næringsliv og identitet har sterke røtter i kartell-systemet.

Det er ikke dermed sagt at ølpatriotene bevisst baserer patriotisme på kartellvirksomheten, men at uten kartellet ville ikke bryggeriene fått så sterk monopolstilling i egne nærområder, og det ville vært større konkurranse. Dermed ville det lokale ølet kanskje ikke hatt en stilling som det eneste naturlige ølvalget.

Et annet moment var de økonomiske tidene. Sommeren 2003 var man fremdeles preget av nedgangstidene som startet med dot-com-krakket tidlig i 2000. NASDAQ-indeksen flatet ut på laveste verdi sent 2002 og tidlig 2003. Flere store og symbolske bedrifter i Rogaland var blitt rammet av den dårlige økonomien. Men i motsetning til for eksempel et skipsverft, var bryggerier noe som den enkelte kunne støtte eller boycotte gjennom egne forbrukervalg.

Barka argumenterer også i retning av at frustrasjonene ifra andre nedleggelser og innskrenkninger av industri i Rogaland kanskje gav seg ekstra utslag i hvordan man stilte seg til nedleggelsen av Tou. En skal ikke undervurdere viktigheten av at det var enkelt å vise sitt engasjement ved å velge bestemte ølprodukter. Valg av øl og andre drikkevarer var ikke kostbart for den enkelte, men hadde høy symbolverdi. Uten dette hadde trolig ikke protestene fått det omfanget de fikk.

Jeg vil også kaste frem tanken om noe i tidsånden som kan ha hjulpet til å forsterke protestene. Tidspunktet – 2003 – er på mange måter barndommen for mikrobryggeriene i Norge. Øl var i ferd med å bli viktig og personlig, men breddeutvalget har ennå ikke skylt innover landet. Hadde nedleggelsen kommet ti år tidligere, hadde den neppe skapt mer bølger enn andre bryggerinedleggelser. Hadde den kommet ti år senere, tror jeg at Tou som det lokale pilsnerbryggeriet ville hatt langt mindre forlokkende kraft, og at mange ølnerder allerede ville ha valgt dem bort til fordel for mikrobryggerier. I stedet ble Tou ølets svar på en gullalder, som gikk tapt gjennom de fremmedes svik.

Vil rogalendinger fremdeles hate og boycotte Ringnes om tyve eller tredve år? Ja, jeg tror noen vil det. Bryggerier har noe fyzzy-feely felles med idrettslag. New-yorkere husker fremdeles hvordan Dodgers og Giants ble flyttet til California på 1950-tallet.

Ringnes husker også hva som skjedde, for de har ikke «køddet» med andre bryggerier etter Tou. Så til syvende og sist fungerer forbrukermakt, bare engasjementet er der.

Stikkord: , , .
©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0