four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 6. desember 2011

Samichlaus-dagen

Idag er det 6. desember, og det er Samichlaus-dagen - dagen da det østerrikske bryggeriet Schloss Eggenberg brygger juleølet Samichlaus. Det blir deretter modnet frem til neste høst, og først da tappet og sendt ut på markedet for påfølgende jul.

Ølet er sterkt - 14% - og intenst søtt når det er ferskt, og jeg kan faktisk ikke huske å ha møtt noen som har det som sitt favorittjuleøl. Likevel er det bygget på gammel tradisjon. Og hva mer er, det er et øl der biter med trivia formelig hagler, og jeg kan jo ikke la en slik anledning gå fra meg!?

Dagen er spesiell, for 6. desember er helgendagen til Sankt Nikolaus fra Myra i dagens Tyrkia, som er opphavet til den mellomeuropeiske nisse-tradisjonen. Navnet gikk fra Sanct Nicolas til Sint Klaus på nederlandsk som amerikanerne endret videre til Santa Claus. Her i Norden ble han til Nils og deretter til Nisse - uten at vi skal gå inn på bikkjeslagsmålet om hvor Old Saint Nick slutter og den gamle skandinaviske nissen starter. I Alpene ble han på lokal dialekt til Samichlaus. Derav kommer navnet på ølet og derav kommer dagen de brygger det på.

Samichlaus har trolig hatt en innvirkning på norsk regelverk. Da reglene for forenklet fortolling av reisegods kom, fikk man en uniform avgiftssats for alt øl over 2,5% abv, uansett styrke. Opprinnelig var det ikke så ille, siden øl ikke var lov å brygge sterkere enn 7%, men med årene steg denne denne grensen, og utenlandsk øl hadde færre slike begrensninger. For å fastslå en øvre grense spurte tollmyndighetene Bryggeriforeningen hva som var øvre grense for et øl, og fikk til svar at over 14% burde det ikke være å regne for øl lengre, for de kjente ikke til noe øl som var sterkere enn det, og trolig var det Samichlaus de tenkte på. Om denne grensa praktiseres fremdeles vet jeg ikke, men den er til å leve med, for å si det sånn.

Dette ølet gikk altså lenge for å være verdens sterkeste, og det kom visstnok i Guinness rekordbok i 1982. Med sine 14% abv er det tross alt temmelig sterkt, men egentlig litt halvpislete etter dagens mikrobryggeriekstremiteter. Likevel tror jeg at Samichlaus brygges «riktig», mens de fleste andre brygges med litt ... vel, hjelpeteknikker. En vanlig teknikk er å tilsette ny gjær underveis, slik at gjæringen blir en «flertrinnsrakett» med ulike gjærtyper som egner seg for hver sin fase av gjæringen. Det er nemlig ikke så lett å finne en gjær som egner seg hele veien fra 0% til 14%, sies det. Nåja, det gjør det med titt og stadig med vin, men da er det kanskje ikke helt rendyrket gjær. En annen vanlig teknikk er å fôre det gjærende ølet med mer gjærbart materiale underveis. En ekstremt sukkerholdig vørter kan i seg selv kan gi gjæren sukkersjokk. En tredje teknikk er å frysedestillere, men da er man virkelig dypt inne på teknikker som endel av de rettroende bryggerne fnyser av.

Eggenberg Samichlaus bruker såvidt jeg vet ingen av disse teknikkene. Et annet øl i noenlunde samme stil er U Medvidku X33, fra det vidunderlige mikrobryggeriet U Medvidku i Praha. Egentlig ser det ut som en bule som serverer tsjekkisk Budvar, men går langt nok inn og opp i andre etasje, så har de et like mikrobryggeri med ypperlig øl. Går du enda lengre opp i etasjene finner du overnattingsmuligheter i vidunderlig restaurerte rom i dette renessansehuset - hva mer trenger man: overnatting, mat og mikrobryggeri under ett og samme historiske tak?

Poenget med X33 er at det det også er brygget uten jukseteknikker, og det er også verden sterkeste øl. Tsjekkerne måler ølstyrke i stamvørter, altså hvor mye sukker det er vørteren, mens østerrikerne måler det i alkoholprosent. (Det vil si, tsjekkerne er vel EU-tilpasset til å tenke abv de også nå.) Så X33 er 33°P (derav navnet) selv om den holder 12,6% abv, mens Eggenberg Samichlaus er på 32°P og 14% abv. De er begge sterkest, avhengig av hvordan man måler. Snodig nok synes jeg X33 var mindre søt enn Samichlaus, men det var vel hukommelsen min som spiller meg et puss. Ekstrakttallet for Samichlaus har jeg fra bryggeren på U Medvidku, og det mulig han var litt subjektiv, for jeg får det ikke helt til å stemmer her.

Ellers er det viktig at man ikke forveksler Eggenberg-bryggeriene, det vi snakker om her er det østerrikske Schloss Eggenberg, mens det under privatiseringen i Tsjekkia i 1991 dukket opp et Pivovar Eggenberg. Hvilket er eldst? - og her begynner enda en mellomeuropeisk pissekonkurranse. Schloss Eggenberg har brygget kontinuerlig kommersielt i én familie i sju generasjoner siden 1681, mens slottsbryggingen selvfølgelig er langt eldre. Den tsjekkiske Pivovar Eggenberg daterer seg tilbake til 1560, men har visst delvis vært et rent slottsbryggeri og delvis operert under et annet navn. Navnet Eggenberg skriver seg fra at Eggenberg-familien eide slottet en periode. Jeg gir egentlig litt blaffen, så lenge disse mellomeuropeerne holder kranglingen på et rent verbalt nivå og ikke tyr til moderende varianter av stumpe og spisse redskaper.

Men kaoset slutter ikke der. For Schloss Eggenberg har ikke brygget Samichlaus lenge, bare siden 1999, da de tok opp bryggingen etter at det sveitsiske bryggeriet Feldschlösschen sluttet å brygge det i 1996. Feldschlösschen startet å brygge dette ølet i 1979 etter at ha selektert gjær som taklet den høye alkoholen. Forøvrig er Feldschlösschen et interessant bryggeri for nordmenn, siden det er ett av de ytterst få andre europeiske bryggeriene innenfor Carlsberg-systemet som har et sterkt, lokalt varemerke - og slik sett har et skjebnefellesskap med Ringnes. Kunne vi sett for oss at Ringnes for ti år siden hadde lagt ned Julebokken og latt for eksempel et svensk bryggeri lisensbrygge det?

Ølet er i alle fall noe som kan - og bør - lagres noen år, og om jeg ikke tar feil har jeg noen årganger liggende ... hvilket minner meg på at jeg må sette klar en flaske årgangs-Samichlaus til i kveld. Den er altfor søtsuppe etter kun ett år, og kan best verdsettes når den har vært kjellermodnet en stund.